PRESSEKLIPP – BURUNDI I MEDIA
Presseklippene nedenfor er hentet fra nettavisenes dekning av sivile og politiske saker. Både titler og formuleringer er avisenes egne formuleringer og gjenspeiler  nødvendigvis ikke CPHAs holdning

– Burundi står ved et historisk veiskille. Veien framover er vanskelig, men mye ligger nå til rette for varig fred og utvikling i landet, sa miljø- og utviklingsminister Erik Solheim da han sammen med HKH Kronprins Haakon innledet seminaret ”Burundi and the Peacebuilding Commission” i Oslo.  

Gjennom FNs fredsbyggingskommisjon leder Norge arbeidet med fredsprosessen i Burundi. Norge har de siste par årene også trappet opp bistanden til landet betydelig.  

HKH Kronprins Haakon besøkte Burundi i oktober 2007, som goodwill-ambassadør for FNs utviklings-program. Kronprisen sa i sin innledning at Burundi har kommet langt når det gjelder å sikre stabilitet og fred i landet, men at den internasjonale innsatsen for å bekjempe fattigdom i Burundi og andre land i Afrika sør for Sahara må trappes opp. 

– Burundi trenger modige ledere som vil det beste for landet sitt, sa Kronprinsen, som var særlig opptatt av at kvinners posisjon generelt og kvinners innflytelse på fredsprosessen må styrkes. 

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim la vekt på at støtten fra FN og African Union til fredsprosessen i landet, samt det faktum at prinsippet om maktdeling er lagt til grunn i Burundi, gjør at utsikten for varig fred er god. 

– Deling av makt vil være av stor betydning for mange land i Afrika, sa Solheim, og viste til den siste tidens opptøyer i Kenya.  

– Norge er beredt til å gjøre det som trengs for å bidra til varig fred i Burundi. På oppmodning fra Burundis utenriksminister har vi nå oppnevnt Arild Retvedt Øyen som spesialutsending til Burundi, i samråd med vår samarbeidspartner Nederland, sa Solheim.  

På seminaret deltok blant andre Burundis informasjonsminister Hafsa Mossi og FNs spesialutsending for Burundi, Youssef Mahmoud.  

– Burundi kan bli en afrikansk suksesshistorie. Men fredsbygging krever tålmodighet og evnen til å forene arbeidet for fred, sikkerhet og utvikling. Norge er et lite, men mektig land – mektig på grunn av dets intellektuelle lederskap. Og FN trenger Norges støtte i arbeidet med overgangen fra våpenmakt til en internasjonal rettsorden, sa Mahmoud. 

Feiret friheten for første gang

FØRSTE 17. MAI I NORGE: 17. mai har vært en fantastisk dag, sier Eugenie Bamboneyeko (fra venstre), Emmanuela Vyamungu, Jeanne Nsengiyumua, Ugene Eben-Ezer, Renovat Nzeyimana og Fredric Ndayitwayeko. $BYLINE_ON$Foto: Anita Høiby Gotehus$BYLINE_OFF$

– For meg er ikke 17. mai først og fremst en festdag. Det er en feiring av friheten, i et land jeg endelig kan kalle «hjemme», sier afrikanske Renovat Nzeyimana

Wenche Norberg-Schulz62 43 25 22
wenche.norberg-schulz@ostlendingen.no

For første gang på over 30 år, er Renovat trygg. Han har levd som flyktning hele sitt liv. Det samme har hans tre små barn. 2. november i fjor kom han og familien til Norge og Elverum. Som kvoteflyktninger gjennom FN, skulle de endelig få oppleve å bo i et land hvor frihet og likhet er en selvfølge.

En dag for ettertanke

– Jeg ser nok litt annerledes på denne dagen enn nordmenn flest. For meg handler den om ettertanke. Den handler om de som kjempet for at Norge skulle bli fritt. De som kjempet for at dette landet har blitt slik det er i dag. Jeg har aldri opplevd frihet før. Her er det en selvfølge. For meg er 17. mai en dag for takknemlighet, sier Renovat.
Han snakker lavmælt engelsk. Enkelte ganger blandet med noen norske ord. Renovat snakker seks språk flytende, og jobber hardt for å få norsken på plass. Han er utdannet sykepleier og jordmor, og utstråler en sjelden ro.
– Jeg har opplevd mye i mitt liv som nordmenn aldri har fått merke på kroppen. Heldigvis, sier Renovat.
– Men nå vet jeg at det er her jeg skal være. Jeg er ikke flyktning lenger. Her kan barna mine vokse opp. Kona mi er trygg. Jeg vet at jeg er i et land hvor loven er lik for alle. Jeg vil ikke snakke så mye om bakgrunnen min, nå handler livet endelig om framtiden, legger han til.

Bekreftelse på frihet

Renovat er fra Burundi i Sentral-Afrika. Et land hvor ordet «frihet» er et begrep, men ikke en realitet. Han har bodd i Rwanda og Tanzania. Alle hans tre barn er oppvokst i en flyktningleir i Malawi, hvor han har tilbrakt de siste åtte årene av sitt enda unge liv. Han jobbet illegalt som sykepleier, og vet kanskje bedre enn noen hvor mye en trygg ramme betyr.
– Setter vi nordmenn nok pris på 17. mai, eller tror du vi oppfatter det mer som en festdag?
– For dere er det naturlig at nasjonaldagen handler om fest, liv og moro. Slik bør det også være. Selvfølgelig er denne dagen annerledes for meg. Men jeg har en annen bakgrunn. For meg er 8. og 17. mai en bekreftelse på at jeg nå bor i et land i frihet. Det er det jeg feirer, forteller Renovat.

Solskinn i livet

At værgudene viste seg fra sin minst sjarmerende side, la ingen demper på feiringen for familien.
– Selvfølgelig synes vi det er kaldt. Men ungene synes det var morsomt å gå i tog, og vi har kost oss i hele dag, sier Renovat blidt.
Eldstesønnen, Eugene Eben-Ezer, kunne godt tenke seg en skikkelig fløyte, men siden han ikke hadde det, var is i parken et godt alternativ.
Og at det regnet hele formiddagen blir fort en bagatell når man møter en familie som endelig har fått litt solskinn i livet.
– Jeg blir litt mer norsk for hver dag som går. Dette er landet jeg vil kalle «hjemme», sier Renovat.

Vannprosjekt neste

Cornelius Munkvik Publisert 05.05.2008 20:54 - Oppdatert 05.05.2008 20:54 Sted / område Hå Les også Bygget slakteri på 1-2-3 Skriv ut denne saken Del på Facebook Tips en venn Tips Aftenbladet Bestill abonnement Opplevelsene i Burundi var mange også for Hå-rådmann Lars Kolnes. Han bruker imidlertid bare ett ord på å oppsummere turen. – Fantastisk. Først og fremst var det flott å se hutuer, tutsier og pygmeer jobbe så godt sammen. Og så er det jo fantastisk at en bedrift i Rogaland velger å drive med bistandsarbeid i Burundi, mener Kolnes. Døråpneren Mens Gaute Sømme jobbet på markedsplassen i Bomba, arbeidet en delegasjon fra Hå kommune på helt andre arenaer. Med rådmann Kolnes og varaordfører Magnar Matningsdal i spissen utvekslet Hå erfaringer rundt lokaldemokratiet med kommunestyret i Butaganswa. Møte med presidenten sto også på dagsorden. – Her er det først og fremst Kruse Smith som skal ha skryt. Hå kommune fungerer mest som en døråpner for lokale bedrifter som vil hjelpe til, sier Kolnes. Kompetanseturer Med på turen var også IVAR. Delegaten regnet ut at det ville koste omtrent to millioner kroner å renovere vannsystemet i området. En oppgave Hå kommune ikke ser bort ifra at de kaster seg over. – Vi tenker på det ja, sier Kolnes og fortsetter: – Her ser vi for oss en dialog med både næringslivet i Rogaland og FN. Hvorfor ikke legge turen til Burundi i stedet for å ha kurshelger på hotell i dyre europeiske storbyer. I Burundi kan de ansatte lære gjennom praktisk arbeid, samtidig som opplevelsene står i kø, påpeker rådmannen. Den jærske ånden Kruse Smith sin innsats i Burundi anser Lars Kolnes for å være en suksess. – Rett og slett fordi hjelpen går direkte til folket. Vi gjør en jobb folk i området synes er viktig. Ved å bruke lokal arbeidskraft og lokale materialer skaper vi også vekst i området, sier rådmannen. – Det er ikke mange som får personlig invitasjon fra presidenten, legger han til. Han tror den jærske ånden er nøkkelen for at bistandsarbeidet skal fungere. – Just do it, sier Kolnes og smiler. – Vi bruker ikke penger på å utrede og planlegge. Vi reiser til Burundi og gjør jobben, sier han bestemt.

I løpet av tre uker, og med både hutuer, tutsier og pygmeer på lønningslisten, klarte byggformann Gaute Sømme fra Kruse Smith det han reiste til Burundi for å gjøre: Å gjenreise slakteriet i landsbyen Bomba.

– Jeg får ståpels bare jeg tenker på turen, sier den trivelige byggformannen fra Hommersåk og viser frem armen som synlig bevis.

– Opplevelsen går nesten ikke an å beskrive, men jeg skal gjøre et ærlig forsøk, smiler han.

Tommelen opp

2. april landet Sømme i hovedstaden Bujumbura. To dager senere ble han hentet til Butaganswa av det danske misjonærekteparet Ole og Erna Emming.

– Jeg fikk streng beskjed om at jeg nå var for et familiemedlem å regne, sier Sømme.

Dagen etter startet jobben med å finne arbeidere til prosjektet.

Det var ikke vanskelig.

Å kommunisere med de 40 arbeiderne derimot, skulle vise seg å være mer vrient.

– Jeg kan verken fransk eller kirundi – det lokale språket. Jeg støttet meg til fingerspråket, forteller han.

En oppadpekende tommel ble en gjenganger.

– Jeg har aldri tidligere opplevd en så god arbeidsinnsats, konkluderer byggformannen.

Møtte presidenten

Gaute Sømme skulle mer enn gjerne i større grad deltatt aktivt i arbeidet.

– Det kunne imidlertid blitt oppfattet som om jeg ikke trodde at arbeiderne mine klarte det alene. Det ville vært dumt. Arbeidet gikk jo som en drøm, påpeker Sømme som i stedet tok seg tid til blant annet å møte presidenten.

– Jeg måtte altså reise til Burundi for å møte en president, humrer byggelederen som også fikk anledningen til å gi borgermesteren en aldri så liten overhaling.

Kranglet med borgermesteren

– Huff ja. Jeg måtte bli bestemt. Først fikk jeg beskjed om at han ikke ville ha pygmeer med i arbeidsteamet fordi han mente det var et svakt folkeslag. Deretter foreslo han å sette ned ulike komiteer i forkant av arbeidet, sukker Sømme og stryker en hånd over nakken.

– Jeg ble varm og snudde meg til min tolk. «Nå skal du ordrett oversette hva jeg sier til deg», sa jeg og ga i tydelige ordelag uttrykk for hva jeg mente om borgermesteren. Han kom aldri med flere innsigelser til hvordan jeg ledet arbeidet, sier mannen fra Hommersåk og smiler fornøyd.

Et eventyr

Med seg til Burundi hadde Gaute Sømme både t-shorter fra Kruse Smith, verktøybelter og fotballdrakter, som han hadde fått fra lokale lag i Rogaland.

Alle gavene ble mottatt med stor takk.

– Da arbeiderne fikk verktøybeltene var det som om det skulle vært julaften. Stoltheten og gleden var helt fantastisk i ansiktene som stort sett alltid var dekket med store smil, sier Sømme som innrømmer at turen, eller eventyret som han selv kaller ukene i Burundi, har forandret ham.

– Noe har skjedd med meg. Ikke religiøst, men like fullt noe som er vanskelig å sette ord på. Det eneste jeg er sikker på er at forandringen er positiv.

En liten stor ting

Byggformann Sømme legger ikke skjul på at han har en god følelse etter innsatsen.

– I bistandssammenheng er det verken snakk om mange penger eller andre ressurser. Like fullt fikk jeg se hva dette betyr for landsbyen og hele kommunen, sier han.

Like før hjemreisen fikk han også føle deres takknemlighet på kroppen.

– Det var helt fantastisk. De stelte i stand en feiende flott fest. Det startet så smått med at jeg hørte lyden fra trommer oppe i skogholtet. Plutselig var det tett med folk i fargesprakende drakter rundt oss, forteller Sømme, som benyttet anledningen til å si noen ord.

– Jeg husker ikke helt hva jeg sa. Jeg var så høyt oppe. Folk som hørte på har i ettertid sagt at det var veldig flott, sier Sømme som takker ja om han blir satt på et lignende oppdrag i fremtiden.

Gaute skal bygge burundisk slakteri og  IVAR skal hjelpe til med vannforsyningen 

Hå kommunes engasjement i Burundi ser ut til å smitte. Lokale næringslivsaktører har allerede meldt sin interesse for bistandsarbeidet i verdens tredje fattigste land.

Først ut er Kruse Smith AS som 1. april vil sende byggfornyelsesbasen Gaute Sømme til Burundi.

– Dette er ingen aprilsnarr, forsikrer Bjarne Vatne, som er regiondirektør i selskapet.

Fikk hakeslepp

I oktober i fjor ble Hå-rådmann Lars Kolnes invitert ned til Burundi for å møte landets president. I reisefølget var også representanter fra Universitetet i Stavanger og IVAR.

– Kommunestyret i vår samarbeidskommune, Butaganzwas, hadde laget en hel bok med ting de trengte hjelp til. Vi sa at vi var interesserte i å hjelpe, men at vi måtte konkretisere tiltakene, forteller Kolnes.

Blant tiltakene som ble stående igjen på blokka var rehabiliteringen av et slakteri.

– Jeg fikk hakeslepp da vi ble konfrontert med oppgaven. Det er jo ikke hver dag vi blir bedt om å dra til Burundi for å gjenreise et slakteri, sier regiondirektør Vatne.

Etter hvert som tiden gikk og han lærte mer om saken, fant han imidlertid ut at prosjekt var interessant.

– Her har vi muligheten til å hjelpe mange mennesker uten at det trenger å koste så veldig mye, sier Vatne.

Ivrig bygningsbas

Spesielt glad for avgjørelsen ble Gaute Sømme. Det er nemlig han som 1. april setter seg på flyet til Afrika.

– Jeg har en del sommerfugler i magen nå, ja. Det kommer til å bli en fantastisk opplevelse, sier Sømme som allerede har sikret seg alle nødvendige vaksiner.

– Da Bjarne informerte oss om prosjektet satt jeg og trippet. Jeg hadde nesten pakket kofferten før monologen hans var ferdig, fortsetter byggfornyelsesbasen som kommer til å være sjef for rundt ti arbeidere i Burundi.

Han er klar over at møtet med Afrika kan by på utfordringer.

– Jeg tror det handler om å være ydmyk overfor deres kultur. Heldigvis vil jeg også ha en tolk. Jeg er ikke så fryktelig god til å snakke annet enn norsk, men jeg er en reser på fingerspråket, sier han og ler.

Lokal arbeidskraft

Gaute Sømme har allerede surfet en del på nettet for å lære mer om landet han snart skal jobbe i.

– Jeg håper det blir litt fritid for landet ser veldig flott ut. Det har et rikt dyre- og planterike, sier basen som er kjent for å være interessert i akkurat slike ting.

Så veldig mye fritid blir det nok imidlertid ikke.

Slakteriet, som ble bombet på 90-tallet, var en sentral del av Butaganzwas markedsplass. En markedsplass som ga inntekter til kommunen. Det skal gjenreises i løpet av en måned.

– Slakteriet er i overkant av 100 kvadratmeter stort og det meste av materialer er nok ødelagte. Vi kommer til å kjøpe nye materialer i Burundi og vi kommer til å benytte oss av lokal arbeidskraft. På denne måten sørger vi også for å dele av vår ekspertise, sier Rolf Magne Lerbrekk, som er overingeniør i Kruse Smith.

IVAR blir med

Gaute Sømme kan fortelle at flere kolleger har spurt om å få bli med til Burundi.

– Er det ikke noe du trenger hjelp til å bære? spør de, sier han og smiler.

Kruse Smith sitt svar er nei.

Det er imidlertid god sjanse for at Sømme ikke blir ensom som rogalending. Rent vann inn til slakteriet skal nemlig IVAR sørge for.

– Allerede nå kan jeg si at vi kommer til å bistå, men først må vi bli ferdige med kartleggingen av prosjektet. Vi må også sørge for ekstern finansiering. Kanskje den kan komme i form av bistandspenger, sier Sigmund Berge i IVAR.

Videre forteller han at prosjektet i Burundi er midt i blinken med tanke på kompetanseutvikling. Og da ikke bare for å gi kunnskaper til Burundi, men som en viktig erfaring for IVAR.

I likhet til Kruse Smith AS, kan Berge fortelle at IVAR har hatt kontakt med en dansk ingeniør som er i Burundi nå.

– Danske misjonærer var i sin tid med på å etablere vannforsyningen i området, forteller Berge som har god tro på prosjektet

– Norge er en viktig økonomisk støttespiller. Hå kommune hjelper oss med kunnskap, sier Hafsa Mossi.

Ranveig Johnsen takket høflig nei da burundis kommunikasjonsminister inviterte henne med til Afrika. - Jeg tror jeg skal bli i Norge, jeg, sier Johnsen og smiler. Foto: Cornelius Munkvik

 Hvorfor Hå kommune?
Da Hå kommune, på grunn av kommunesammenslåing, mistet sin danske vennskapskommune, ble den av KS oppfordret til å se seg om etter en ny utenfor Europa.
Japhet Legentil Ndayishimiye er fra Burundi og jobber i Hå kommune. Fokuset ble raskt rettet mot hans hjemstedskommune, Butaganzwas.
I oktober i fjor reiste så Hå-rådmann Lars Kolnes til Burundi. Her møtte han republikkens president og temaet på møtet var et mulig samarbeid mellom Butaganzwas og Hå.

Hå satsar på vatn i Afrika

Med seg har Kolnes medarbeidaren sin i Hå kommune, Japhet Legentil Ndauishmiye, professor Torleiv Bilstad ved Universitetet i Stavanger og administrerande direktør Leif Nesse hos IVAR.

- Vatn er jo ofte eit konflikttema. Eit samarbeid om betre vatn kan vera med å skapa både fred og helse, seier Kolnes.

Reiser

- Dette er førebels ein ide. No skal me til Burundi og høyra om det er aktuelt og om dei ønskjer eit slikt samarbeidsprosjekt. Kanskje dei er opptekne av eit heilt anna tema, seier rådmann Kolnes. I oktober reiser dei fire til Afrika for å sjå på moglegheitene.

Men presidenten i landet har alt skrive at han likar forslaget frå Hå.

- Det starta med at samarbeidet vårt med vennskapskommunen Hvorslev i Danmark ikkje var aktuelt lenger på grunn av kommunesamanslåingar der. KS har oppfordra kommunar til å engasjera seg internasjonalt og sjå utanfor Europa. Sidan Japhet Ndauishmiye er tilsett i Hå kommune, var det naturleg for oss å sjå til Burundi, verdas tredje fattigaste land. Me søkte KS om støtte, men har førebels fått avslag. Likevel tykkjer dei at me har eit godt prosjekt, og vil koma tilbake til det. Formannskapet har bede oss undersøkja moglegheita for eit samarbeid i Burundi.

Undersøkte

I april var Japhet Ndauishmiye i heimlandet og heimekommunen Butaganzwas for å sondera terrenget. Han møtte blant andre president Pierre Nkurunziza. Både han og andre var opne for eit samarbeid. Delegasjonen frå Norge fekk personleg invitasjon frå presidenten.

Fredag drøfta dei tiltaket med Norges FN-ambassadør Johan Ludvig Løvald og andre i Utanriksdepartementet.

- Om dette blir noko av, vert sjølvsagt avgjort av politikarane i Hå. Men no er me i ferd med å samla inn informasjon, seier Kolnes.

- Kva vonar du det kan bli?

- Når me både har Universitetet med oss, IVAR og positive signal frå FN-ambassadøren, så har me tru på at det kan bli eit vellukka prosjekt. Men me er jo avhengig av at andre kan gå inn med pengar og støtte, seier Kolnes.

- Etter årevis med krig og folkemorder det viktig å koma seg ut av isolasjonen og koma i kontakt med andre.

Han ønskjer også at prosjektet skal bidra positivt i Rogaland. - Eg vonar det kan gjera det lettare for afrikanarar å bli integrert. Eg vonar rett og slett på at det kan vera vaksenopplæring om Afrika. For å få til integrering må me nemleg forstå korleis folk tenkjer, seier Kolnes.

Misjonskommune

Kommunen Hå no tek kontakt med er ein tradisjonell burundisk kommune, men har kome litt lenger i demokrati enn andre. Det kjem blant anna av at danske misjonærar kom dit alt i 1925 og var til 1972. No etter krigen er dei tilbake. Kommunen har rundt 40.000 innbyggjarar. Kaffi er ei viktig handelsvare.

- Me ønskjer sjølvsagt å vera med å byggja vidare på det som er og vil ha nær kontakt både med lokale myndigheiter og dansk misjon.

- Eigentleg har Burundi store ressursar og skulle ikkje vore fattig. Heimekommunen min har store moglegheiter om den får hjelp til å organisera seg betre, seier Japhet Ndauishmiye.

Blir med

«Vannprofessor»Torleiv Bilstad seier at han blir med fordi han tykkjer ideen er god, fordi universitetet bør engasjera seg i tiltak som dette, han har erfaring med arbeid i Afrika, og fordi Hå ønskjer å satsa på vatn. Han ser for seg at enkle bidrag som tappestader for vatn og latriner kan vera viktige bidrag.

Leif Nesse seier at han blir med for å sjå om det kjem spørsmål av avløp og om IVAR kan bidra med noko der.

Burundis svar på Erik Bye

Reidun Gudmestad Publisert 18.09.2007 10:11 - Oppdatert 18.09.2007 10:11 Kontraster: Japhet Legentil Ndayishimiye voks opp hos dansk misjon i Butaganzwas kommune i verdas tredje fattigaste land Burundi. Nå jobbar han som arkivar i Hå kommune. (Foto: Jan Inge Haga). Dagens navn Japhet Legentil Ndayis- himiye Alder: 43 år Bustad: Varhaug Sivilstand: Gift med Anne Marie, fire eigne barn mellom fem og 16 år og to adopterte Yrke: Arkivar i Hå kommune Aktuell: Tar med seg Hå-rådmann og andre til heimekommunen i Burundi for å oppretta et mulig vennskapssamarbeid om vatn. Beskriv deg sjølv med tre ord: Eg er lett å koma i kontakt med. Eg er meklartype, løysnings- orientert. Og eg snakkar med alle utan forskjell, seier det eg meiner uansett. Ei last du ikkje klarer å kvitta deg med: Eg jobbar for mykje og søv for lite. Kva forventningar har du til Kulturbyåret 2008? Eg er skuffa. Eg hadde forslag om å få verdas beste trommeslagarar hit og laga eit prosjekt på det. Det hadde vore fantastisk og skapt ei enorm stemning. Men eg fekk avslag. Sted / område Japhet Legentil Ndayishimiye var den kjende radiostemma som kvar onsdag klokka 7.15 freista å bringa håp inn i burundiske heimar medan folk førebudde seg på ein ny dag med krig. Han kledde seg som hjelpearbeidar og tok med klede og anna hjelp, den vesle opptakaren sin og hadde avtale med FN om å bli kjørt i tanks ut i felten. I tre år laga han programma, og blant 50 burundiske journalistar var han den som fekk pris av FN for arbeidet sitt. Men i Rogaland var det altså ikkje bruk for han før han søkte stilling i Hå. - Eg fekk ikkje ein gong sjansen til å presentera meg og bli høyrt. No har han fast jobb i kommunen sitt sentralarkiv. Kona er ferdig hjelpepleiar og arbeider i Sandnes. Familien har kjøpt hus på Varhaug. I seks år var han reinhaldar i Hana kirke. - Der treivst eg. Men eg meiner at eg gjorde så mykje for Sandnes og for at integrering av flyktningar skulle gå lettare, at det skulle vore ein annan jobb til meg der. Misjon Han voks opp hos dansk misjon i Butaganzwas kommune i verdas tredje fattigaste land, Burundi. - Mor hadde kreft og hadde ikkje mjølk til meg. Misjonærane gav meg mjølk og gjorde ein god jobb, fortel han. Då han var ti, kom krigen. Han mista mor og far, og misjonærane reiste heim. Han måtte greia seg sjølv. Av ti søsken lever tre i dag. Dei andre døydde i krigen. - Misjonærane har gjort mykje godt i byen min. Før dei kom på 1920-talet, gjekk folk med klede laga av bark. Han studerte journalistikk og fransk litteratur og jobba som journalist i den einaste landsdekkjande avisa. Det var staten som dreiv den, og han rapporterte frå ulike felt, men ikkje politikk. Det var berre nokre få og handplukka personar som fekk gjera det. Etter kvart vart journalistikken livsfarleg. Mange vart drepne. - Eg fekk problem og valde å slutta. Eg gjekk heller inn i humanitært arbeid. Radio I 1995 starta radiosendingane som gjorde han landskjent. - Eg var utsett for fem drapsforsøk. To av dei var nære på. Etnisk krig er svært farleg. Samstundes arbeidde han for humanitære organisasjonar og var fleire gonger i utlandet, mellom anna Frankrike og Sverige for å ha kontakt med samarbeidsorganisasjonar og skaffa pengar til hjelpearbeidet. Det var då han var i Norge, han fekk beskjed om at han ikkje måtte reisa tilbake. Han var i stor fare. Då han vart verande her, måtte familien flykta til Rwanda. Dei kom til Norge i 2002. Han budde då på Dale mottak. - Korleis var det å bu i flyktningmottak? - Vanskeleg. Dei forstod meg ikkje der. Alle kjem dit med ulike problem og forskjellige behov. I staden for å spørja den enkelte kva hjelp han treng, hjelper dei alle likt. Det er ikkje bra. Han såg at mange hadde problem med å bli kjent med det norske samfunnet, ja, bare det å orientera seg i norske matbutikkar er vanskeleg nok. På mottaket begynte han å arbeida med nettsider med informasjon for folk frå ulike land. Matkurs har han også organisert. Dessutan hadde han praksis i konfliktrådet, arbeidde som tolk og hadde reinhaldet i Hana kirke. Men vegen til fast jobb vart altså lang. Lett å bli kjent - Andre dag me budde her på Varhaug, sa naboane at dei kjende meg. Dei hadde sett meg i sanggruppa Afrika stemme. Dag fire gjekk eg på misjonshuset. Også der var det mange som kjende meg. Det er lett å bli kjent på Varhaug. I heimlandet har tilhøva blitt betre. Men kampen mellom folkeslaga kosta dyrt. - Sjølv om du lever i eit land med krig, har du eit val om du vil oppsøkja krig eller fred. Eg valde fred og tilgjeving. Difor lever eg. - Tilgjeving? - Ja, alle mista nokon. Familiar er øydelagde på alle sider i krigen. Eg veit eg ikkje er åleine om det. Kva anna har eg å gjera enn å tilgi? - Kva ønskjer du no? - Å bli endå betre i jobben min. At barna skal gå på skule og busetja seg der dei vil. Etter kvart vil me vurdera om me skal flytta tilbake til Burundi. Og så ønskjer eg at Hå skal vera ein kommune der afrikanarar får visa kva dei kan.